Gutter i norge homoseksuell bilder gutter

gutter i norge homoseksuell bilder gutter

Blant de få som eksisterer, er det knapt noen som ikke er utledet fra det heteroseksuelle erfaringsområdet. Fraværet finner vi på områder knyttet til identitet og identitetsutvikling, praktisering av sex og opplevelse av kjærlighet mellom menn.

Ikke fordi jeg vil være dame i et mann-dame-forhold, men fordi jeg vil ha en mann. Jeg ser meg i hennes sted, fordi det er en mann jeg vil ha. En som har en mann. Jeg vil ha en mann — ikke være jente og heller ikke skrulle. I sin refleksjon over å være en mann som ønsker en annen mann var Gerhard avhengig av bilder eller tegn som betegner forhold mellom kvinne og mann.

Noe som førte til at han ervervet forståelse av og gav mening til sin relasjon til menn og det å være homofil gjennom tegn som grunnleggende sett formidler en virkelighet som er en annen enn hans. For i det hele tatt å besitte tegn måtte han tilsidesette behov for presise tegn eller bilder og — i én forstand — gjøre seg til jente. Løsningen fordret også at han levde med de øvrige assosiasjoner det anvendte tegnet frembrakte eller skapte.

Den seksuelle debut og første fase av et praktiserende sexliv med en annen mann illustrerer også fraværet av adekvate og spesifikke tegn. En debut er per definisjon en overgangssituasjon man ikke kan ha førstehåndskjennskap til. Skal predebutkunnskap besittes, er sekundærkilder avgjørende.

Slike kilder var ikke tilgjengelige for unge homofile. To kompensasjonsstrategier ofte i kombinasjon kunne imidlertid identifiseres. Den andre oversatte og anvendte koden for den heteroseksuelle debut. Kunnskap om lærling-lærer-relasjonen og den heteroseksuelle debut var tilgjengelig og kjent for den unge mannen.

At disse strategiene kan ha HIV-relaterte konsekvenser, er drøftet annet sted 1. Koden for lærling-lærer-relasjonen innebærer at den unge mannen forventer og aksepterer at den erfarne tar ledelse i og ansvar for situasjonen. Med kraft ble det hevdet at det er vanskelig — om ikke umulig — å initiere kondombruk hvis den erfarne ikke ønsker dette. Et annet eksempel på fraværet av spesifikke tegn finner vi nettopp i forholdet til anal penetrasjon. Unge menn som ønsket å bli penetrert i analt samleie, men ikke hadde ervervet aksepterende og gode tegn for dette seksuelle møtet mellom menn, tok i bruk bilder av det heteroseksuelle samleiet.

Denne løsningen førte ofte til følelser av skam eller selvforakt. Den unge manns opplevelse av at han tok en kvinnes posisjon hvis han lot seg penetrere i samleie, bidrog til å frembringe disse følelsene. For ordens skyld, de unge mennene var ikke bærere av negative holdninger til kvinner som ble penetrert av menn. I det empiriske materialet som ligger til grunn for denne diskusjonen, er det slående hvor mange som refererer til at de som barn opplevde en distinkt og vedvarende følelse av å være annerledes.

Ofte ble dette knyttet til opptatthet av klær og utseende eller mangel på interesse for sport. Da jeg diskuterte dette med en av nøkkelinformantene, gjenkjente han opplevelsen umiddelbart: Når jeg ser tilbake på det nå, går jeg ut fra at det var mange gutter som ikke var interessert i fotball, men jeg var antakelig den eneste som bekymret meg over det og tok det som et tegn på at jeg var annerledes. For noen kan opplevelsen av annerledeshet knytte seg til en seksualitet de senere vil navngi som homoseksualitet.

Hvis så er tilfellet, indikerer det at barndommen deres på noen viktige områder vil være forskjellig fra barndommen til barn som senere vil navngi sin seksualitet som heteroseksuell. For barn som senere vil betegne seg som heteroseksuelle, vil tidlige formende år være omsluttet av kulturelle bilder og tegn som — om enn aldri så vagt — vil uttrykke eller formidle deres seksuelle impulser og hvor de er rettet.

Tegn eller bilder som på et nivå korresponderer med kroppslige og emosjonelle erfaringer, vil være til stede i kulturen. Slik vil det ikke være for barn som senere vil kalle seg homoseksuelle eller homofile. De vil ikke på samme måte finne svar i den kultur de med nødvendighet relaterer seg til og er omsluttet av.

Deres vage, tentative spørsmål og fornemmelser vil ikke finne gjenklang i de generelle kulturelle omgivelser. Mye er i endring på dette feltet i Norge i dag. Hvis den nåværende positive utviklingen med økt aksept og synliggjøring av homofile fortsetter, vil dette kunne ha positive konsekvenser også for barn som senere vil erfare at de er homofile.

Et relatert problemområde ble diskutert av Dank 12 allerede i Med utgangspunkt i en annen minoritetsgruppe diskuterte han at mens foreldre til et farget barn i et overveiende hvitt samfunn vil kunne kommunisere med barnet om det å være i minoritet og være annerledes, så vil dette ikke være tilfellet for foreldre til barn som føler seg annerledes av grunner knyttet til seksualitet.

Dette er også drøftet av Offerdal Det er all grunn til å tro at vi fremdeles har et godt stykke vei å gå på dette feltet. I sin klassiske studie av sosial stigmatisering og identitet viser Goffman 14 hvordan et stigma kan fargelegge og bestemme interaksjonen blant stigmatiserte og mellom stigmatiserte og ikke-stigmatiserte. Dette fører til at kommunikasjonsfeltet mellom mennesker eller grupper av mennesker snevres inn og i hovedsak vil dreie seg om stigmaet.

Når ett trekk velges ut for å beskrive hele personen, reduseres mennesket til e…n bestemt rolle. I en slik prosess reduseres personen gjerne til sitt mest synlige avvik.

Paul 15 gir et tidlig bidrag til diskusjonen av denne prosessen, som han hevder innebærer en depersonalisering: En annen side av dette fenomenet viser seg når én persons handlinger eller holdninger tillegges gruppen som helhet. Slutninger om hele gruppen trekkes på bakgrunn av ett medlems oppførsel. Som fenomen vil ikke dette på samme måte gjelde heteroseksuell ungdom.

De risikerer ikke å bli tilskrevet eller tillegge seg selv handlinger og holdninger fra en hvilken som helst annen enkeltperson i den heteroseksuelle del av befolkningen. Spesifikke kulturelle bilder eller tegn som uttrykker eller formidler en homoseksuell praksis og ikke er utledet fra det heteroseksuelle erfaringsområdet, er knapt tilgjengelig for unge homofile menn. Unge homofile menn vil derfor måtte trekke slutninger om egen seksualitet og forventet seksualatferd gjennom tegn som grunnleggende sett uttrykker en virkelighet som er annerledes enn deres.

Mens dette kan være av direkte, indirekte eller av ingen betydning for spørsmål knyttet til helse og sykdom, vil det alltid være relevant for hvordan unge menn forstår og gir mening til eget og andre homofile menns liv.

Etter hvert som de unge mennene blir deltakere i forskjellige lokaliserte eller ikke-lokaliserte nettverk og miljøer av homofile, vil deres muligheter for å utvikle eller tilegne seg mer finstemte og nyanserte tegn øke.

De vil kunne erverve eller skape tegn og bilder som relaterer seg spesifikt til deres livssituasjon og erfaringsverden. Fraværet av tegn, som er drøftet her, blir sjelden gjort til gjenstand for diskusjon. Slik var det også blant de mange det er kommunisert med i forbindelse med dette prosjektet, helsearbeidere inkludert.

Regelen var at de i liten grad hadde reflektert over mangelen på adekvate tegn og bilder og de mulige konsekvenser et slikt fravær kan ha for en god del barn og unge. Noe av kraften i tegn og bilder ligger nettopp i at vi vanligvis tenker med dem og ikke om dem. Men den letthet med hvilken vi ser, tenker, fortolker og forstår gjennom tegn, kan også føre til at vi overser deres betydning.

Jeg har søkt å vise at de generelle kulturelle omgivelser, på vitale områder, vil oppleves forskjellig av den gruppen barn og unge som står i sentrum her, og de barn og unge som senere vil betegne seg som heteroseksuelle eller allerede erfarer seg som dette. This article is based on a qualitative, exploratory HIV-related study among young gay men in Norway. In addition to generating HIV-related knowledge, the study provided insights into phenomena associated with the general cultural conditions under which young gay men grow up.

Those who are not yet members of gay communities or friendship groups have to rely on the public discourse for their acquisition of knowledge and signs relating to sex and sexuality. However, among the signs and images available through this discourse, only a few mediate a homosexual reality. Furthermore, of the few that exist, hardly any can be found that is not derived from the heterosexual domain.

In effect this implies that young gay men will have to make sense of their lives and their sexuality through signs and images that basically mediate a reality different from theirs. In encounters between health workers and young gay men, knowledge about and awareness of such processes may be vital.

Sexual debut and the risk of HIV infection among young gay men in Norway. AIDS activism and alliances. Denne reisen er lik for en del fedre. Det som var litt mer problematisk, var at jeg fikk stempelet lesbisk med en gang. Men jeg definerer meg som bifil. Det har vært en ganske lang prosess å prøve å snu det.

Det er mange — heterofile og skeive — som ikke forstår seg på den bifile legningen. Jeg mener jo at jeg er heldig. Det er nesten som en superkraft det å kunne elske personligheten til et menneske uten tanke på kjønn. Det er derfor synd at ikke folk tror på at det går an å like begge deler, seir Miriam. Transseksualitet er ingen legning som sier noe om hvilket kjønn man blir tiltrukket av, men en diagnose knyttet til kjønnsoppfatning og identitet.

Det er heller ikke det samme som transvestitt, som er personer som innimellom liker å kle seg og oppføre seg som det motsatte kjønn. Men både transseksuelle og transvestitter kan inkluderes i samlebetegnelsen transpersoner. Det finnes også transpersoner som hverken føler seg som mann eller kvinne. De kan oppleve seg som en mellomting, eller ønsker å veksle mellom to identiteter, uttrykt gjennom for eksempel klær, sminke og frisyre.

Enkelte føler at de ikke har noen tilknytning til kjønn overhodet. Men mange transseksuelle føler sterkt ubehag med kroppen sin og den kjønnsrollen de forventes å fylle, og ønsker kirurgi og hormonell behandling for å få et utseende som er mer likt det kjønn de opplever å tilhøre. I Norge er det bare Rikshospitalet som kan avgjøre om en person får gjennomgå kjønnsbekreftende behandling, eller det som på folkemunne kalles kjønnsskifte. Behandlingen er langvarig, og foregår i mange trinn.

Men for å skifte juridisk kjønn i Norge, og få nytt personnummer, fornavn og pass, må man fjerne enten eggstokker eller testikler, og dermed bli ufruktbar. Dette er kontroversielt, og mange har tatt til orde for at dette ikke skal være et kriterium for å få skifte juridisk kjønn. Man stiller seg spørsmålet om hvilken gjeng er det som er min gjeng? Man oppdager seg selv gjennom hele oppveksten, og alle har en viss peiling på om de liker hunder eller katter, ski eller fotball, vaniljeis eller sjokoladeis.

Det er det samme med seksualitet og kjønnsidentitet. Noen må prøve litt ut, og andre ikke - sånn er det. Det fungerte på samme måte da jeg oppdaget kjønnsidentiteten. Man finner seg selv hele veien, og så føler man til slutt at man er på rett plass her i verden. For noen trengs et stort mot - visse miljøer er vanskelige å stå frem i. Jeg har kommet ut to ganger. Jeg syntes ikke det gikk så bra første gangen, men jeg fikk på en måte en andre sjanse til å gjøre det riktig.

Da gikk det veldig bra, fordi jeg har et åpent og støttende nettverk rundt meg. Jeg tror hovedproblemet er at man fortsatt må si om man spiller på a-laget eller på b-laget. Man bør ikke måtte spørre om tillatelse fra noen for å være den man er. Likevel føles det slik for mange. Man tenker at alle transseksuelle har samme historie og samme identitet.

Mange har et vanskelig forhold til kroppen sin, men det gjelder ikke alle. Noen transmennesker ønsker å få utført kjønnsbekreftende operasjon, andre har det ikke. Det er ikke genitaliene dine som skal definere kjønnet ditt, sier Line. Hun er leder for Skeiv Ungdom, og sier at alle skeive har opplevd å bli forskjellsbehandlet og har møtt utfordringer som heterofile ikke møter.

Dette er et resultat av fordommene de møter og har mot seg selv for å bryte heteronormen. Majoriteten skal liksom være snille og tåle minoriteten. Man forstår ikke det som ligger bak diskriminering. Det er en samfunnsmekanisme som sier at hvis minoriteten bryter normen, så blir det sanksjoner. Mange skeive godtar at de blir litt forskjellsbehandlet fordi de bryter de sosiale normene, men dette er ikke greit. Vi må jobbe mot et samfunn der normer og sanksjoner hele tiden blir utfordret. Ingen ting skal være «normalt», og ingenting skal være «unormalt», sier Line.

Hun minner samtidig om at i en tredjedel av verdens land er det kriminelt å bryte heteronormen, og at det er viktig for folk i land som Norge å fortsette kampen i solidaritet med dem som sliter. Intersex-barn får tildelt kjønn etter en nærmere undersøkelse av kromosomer og indre kjønnsorganer, og blir ofte operert for at de skal få kropp som er mer lik gjennomsnittet for det kjønn de er blitt tildelt.

Før reformasjonen i kunne menn i Norge som hadde sex med menn straffes med landsforvisning og formuesinndragelse.

En del dokumentasjon tyder på at straffeforfølgelse ikke var høyt prioritert. Men to historikere har funnet ut at nazistene i noen tilfeller straffet homofile nordmenn hardere dersom de hadde seksuelle forhold til tyskere. Da kunne domstolene nemlig bruke tyske lover. Både tyskere og nordmenn ble dømt etter den tyske straffelovens paragraf , som forbød seksuelle forhold mellom menn. Loven var strengere enn den norske, og nordmennene ble ofte sendt ut av landet for å sone straffen.

En av dem var Charles Petterson i Bergen. Han ble dømt til ett år og tre måneder og havnet i fengsel i Tyskland. Forholdet hans til en tysk mann endte brått da en nabo anmeldte paret. Det oppdaget en førstebibliotekar i Bergen, Runar Jordåen, og en forsker i Berlin, Raimund Wolfert, da de så nærmere på historiske dokumenter. Historikerne har klart å spore opp 15 norske menn som ble dømt for homoseksuelle forhold med tyskere i krigsårene.

Det er likevel lite de kan si om behandlingen av homofile generelt, for dokumentasjonen er mangelfull. Sex mellom menn var straffbart i Norge også før krigen, men den norske straffelovens paragraf var nærmest en sovende paragraf som hovedsakelig ble brukt overfor menn med seksuelle forhold til umyndige menn, altså under 21 år.

Antallet dømte gikk faktisk litt ned under krigen. I foreslo okkupasjonsmakten å endre den norske straffeloven for å gjøre den likere den tyske. Det skulle bane vei for en aktiv straffeforfølgelse av homofile. Dette forslaget var de norske ministrene Jonas Lie og Sverre Riisnes med på. De satt i Vidkun Quislings tyskstøttede regjering.

På seminaret deltar også Kristoffer Paulsen Vatshaug. Han er nå fagansvarlig i NFF og har en lang karrière bak seg som toppspiller i norsk fotball. Han sier at det var en stor utvikling i garderobesjargongen fra han debuterte i Eliteserien tidlig på tallet og til han la opp i Det handler også om medienes vinkling. De vil ikke bli «den homofile fotballspilleren», sier han. Vatshaug forteller at «fair play-skolen» er det grunnleggende holdningsskapende arbeidet inn mot barn og unge i norsk fotball.

Nå skal NFF forsterke den med en modul inn mot ungdom hvor homofili er et tema. Onsdag vil det også være et tema for gutter på en stor talentsamling i Porsgrunn.

Samtidig innser Vatshaug at det kanskje er vel så viktig å snakke til de voksne som til de unge. Jeg tror vi må jobbe enda hardere med utdanning av voksne hos oss om hva det betyr å skape trygghet på idrettsbanen. Det må vi ta videre i trener- og lederutdanningen, sier han. I helgen vil det være en egen Pride-markering rundt kampene i Eliteserien og Toppserien. Kapteinsbindene og hjørneflaggene vil være i regnbuefargene og spillerne vil før kampen vise frem et kort som sier at «fotball er for alle, uansett hvem du er glad i».

Det gjør også statsminister Erna Solberg.

Homoseksuell eskorte real online sex chat

Gutter i norge homoseksuell bilder gutter

Gutter i norge homoseksuell bilder gutter